Om hybris og ia Writer

Etter en lang og hard tid, med mye prøving og feiling har vi kommet til det tidspunktet i historien at ipaden har et program som kan sammenlignes med et hvitt ark. Dette vil nok gå inn i historien som et av det virkelig store øyeblikkene. Endelig kan man skrive som man vil uten å bekymre seg over formatering eller annet. Kun ren tekst. Ren tankevirksomhet satt ned på digitalt papir. Papiret er det samme hvor en er, alle digitale dingsene deler papiret. Det brukte altså. 

Den gangen, da datamaskinene først så dagens lys var det skrevne ord alfa og omega. Det var så langt man kom med de midlene man hadde til rådighet. Man hadde ikke plass til visuelle uttrykk, bilder og lyder. Teksten var alt. Nå har verden gått videre. Programskapere har fått stadig flere virkemidler for å holde brukeren opptatt og fokusert. Ofte ser vi ikke skogen for bare trær på grunn av dette. Vi kjenner ikke lenger godt skriftlig arbeid når vi ser det. Vi faller heller for det lette og enkle hverdagsspråket. Jenta på femten år, med sin egen nettside, får større oppmerksomhet enn journalisten. Og hva gjør journalisten med det? Journalisten tilpasser seg. Språket blir anderledes, bildebruk anderledes og innholdet blir anderledes. Journalister fordøyer ikke lenger nyheter og presenterer dem med fylde og nye synsvinkler. Verdens elendighet blir rapportert direkte, eller i beste fall oversatt fra et annet språk. Journalistene kan sjelden mer enn ett ekstra språk, nyhetene blir derfor anglifiserte. Verden blir mindre sier vi. Det er todelt. Ja, verden blir mindre fordi vi kan reise mer, se mer og få nyheter raskere. Verden blir også mindre fordi en stor del av den ikke lenger er interessant. Foregår det ikke på engelsk har det ikke foregått i det hele tatt.

Hvordan kan vi vite noe om fremmede kulturer, tenke integrering av dem i Norge og forholde oss til et tankemønster som vi ikke vet eksisterer? Hvordan vet vi hva andre mennesker tenker? De som ikke tenker på et språk lett oversettbart til engelsk?

I Norge har det nå vært en debatt om omskjæring av guttebarn. Den rasjonelle og forståelige debatten har gått på omskjæringens medisinske fordeler og ulemper. Den har gått på selvbestemmelse og på autonomi over egen kropp. Godt forståelige argumenter. Så finnes der en annen argumentasjon. En argumentasjon som kommer fra tradisjon og religion. Dette er blitt ukjent for mennesker i Norge i dag. Vi har ikke noe forhold til religion eller tradisjoner. Hvorfor er dette viktig og legitime argumenter i debatten da?

Plikt

Det er ikke så ofte jeg får tid til å sitte meg ned og skrive. Denne gangen tok jeg meg tid.

For ikke så lenge siden var det konfirmasjon i huset og min kjære bestefar holdt tale. Slik han har gjort før og som han vil gjøre igjen. Han er flink å holde taler og konfirmasjonstalene hans liker jeg veldig godt. For det han sier, sier han på forskjellige måter men med samme hovedinnhold: "Kjære konfirmant, du er smart og flink. Dette smarte og flinke hodet ditt er du meget heldig som har fått og det er din plikt å gi det næring og utvikle det til fordel for deg selv, familien din, landet ditt og verden vår."

Hver gang han sier det blir jeg sittende og tenke over det. Fordi det er selvsagt men likevel så utrolig lite selvsagt nå for tiden. Delen med at konfirmanten er smart og flink tenker jeg ikke så mye på, det er liksom kjent fra før. Men konseptet med plikt til å videreutvikle de verdier du har fått til fordel for andre tror jeg ikke man er borti så ofte lenger. Hvem er det som tenker sånn lenger?

I dag tenker man at man har fått de fordeler man har fått fordi man fortjener dem. Og man tenker at de fordeler man har skal man bruke til å mele sin egen kake. Jeg har funnet ut at jeg liker bestefars ord bedre.

Posted with Blogsy

"Procrastination" Tales Of Mere Existence

Jeg ble tatt på kornet!

Tiden går

Den siste tiden har redefinert ordet travelt for meg. Jeg er nå i utgangspunktet en ganske tilbakelent person, så jeg skal nok ikke skryte på meg den virkelig virkelig store travelheten som noen klarer å oppnå. Men jeg tar igjen på elendig organisering, plutselig står jeg der og ser på kalenderen at jeg skulle vært to steder på en gang.
Det man merker godt med mye å gjøre er at man er lite tilstede. Jeg skal liksom være alle andre steder enn hjemme der jeg helst vil være. Jeg kommer hjem for sent, går for tidlig og klarer ikke å roe meg ned når jeg faktisk er der. Heldigvis er jeg ikke alene om å holde kontroll i huset.

Der har foregått opptil flere revolusjoner i huset den siste tiden. Yngstemann er begynt på skolen. Ingen kjøring til barnehage mer. Skolen går han til selv. Alle ut av huset samtidig. Vi var litt usikker på hvordan vi skulle takle en sånn overgang. Vi har tross alt tilsammen nesten tredve års erfaring med kjøring til barnehagen. Det har gått bra. Et kapittel er avsluttet og et annet er begynt. Det er begynt som bare det.

Vi sendte en sånn noenlunde halvveis interessert gutt til skolen første dagen. Han har aldri vært den som satt i ro i lang tid og filosoferte lenge over problemstillinger. Nei, ved stillesitting i over 15 minutter var vi nødt til å sende ham ut for 5 runder rundt huset, 15 armhevinger og 25 situps. Og de problemstillingene som ikke kunne ordnes med en knyttneve eller en strategisk plassert støvel var egentlig ikke verdt å ta tak i. Vi var naturlig nok litt skeptisk til hvordan dette skulle gå og hadde tatt oss bryet med å advare kontaktlærer på forhånd. Vi merket at hun skalv litt på hånden da hun hilste pent første skoledag.
Nå er der gått mange uker, og hvordan har det gått? Ingen telefoner fra rektor. Lovprisning fra kontaktlærer. En gutt som sitter stille, gjør alle oppgaver han får tildelt med omhyggelig flid og irriterer seg over de andre som bråker eller ikke klarer å holde hånden opp riktig. Han har løst lesegåten og staver seg gjennom de vanskeligste ord. Han regner som en vind og løser oppgaver hjemme som de helt sikkert ikke har begynt med på skolen. Han har overrasket meg sånn at jeg nå står på venteliste for operasjon på kjevekirurgen for å få slutt på gapingen.

Apropos gaping. Nesteldstemann driver nå og gaper over veldig mye. Om det er for mye gjenstår å se. Han har plutselig oppdaget at der finnes et liv utenfor internett og at det blant annet består av andre mennesker. Noen av de menneskene har også et annet kjønn. Han er ikke lenger interessert i å være hjemme, der er opptil flere steder i nærheten og lengre vekke som har mye mer spenning å by på. I tillegg til dette skal han følge opp treningen og spillingen. Og hvis noen av disse menneskene med et sånt annet kjønn spør om man ikke skal være med på en fritidsaktivitet til, så går det jo ikke an å si nei? Nå sjonglerer han lekser, gitar, mobiltelefon, basketball og vennekontakt. Det blir spennende å se om han klarer det. Og hvis ikke, så bør han være klar til å gjøre prioriteringer som inkluderer skolen og skolearbeidet spør du meg. Men, det er vel litt av forandringen nå, han bryr seg vel mindre og mindre om hva jeg mener.

Eldstemann er en fryd å ha rundt seg. På meg så virker det som at han plutselig har kommet seg ut av en tåke. Han er blitt større, vitsene er morsommere, han gjør det mye bedre på skolen og er en virkelig okei fyr å spørre om hjelp.

I kråkeredet er det nå innført nye matvaner. Det tror jeg kanskje har mer med forandringene hos folk å gjøre enn vi liker å tenke på.
Brød blir laget hjemme. Pålegg som serveres er sunt, med lite fett og lite sukker. Noen går på melkefri diett. Middager blir helst laget fra grunnen av med sunne råvarer. Det har gitt oss roligere og smartere barn, tynnere kropper, bedre middager og sunnere handlevaner.
Og jeg er ikke i tvil om at hvis vi bare forsetter, så kommer fred på jord og evig lykke også rekende.

Reparering

Superuke igjen overlevd. 6 unger. 2 hunder. Vi gikk inn i uken med hodet løftet, relativt forberedt. 1 syk voksen når vi gikk inn i uken. Ut av uken med 4 syke barn. 2 dager med manglende vannforsyning, dvs ingen klesvask, oppvask eller matlaging med springvann.

Kommer man først på etterskudd i hverdagen er det tungt å ta det inn igjen. Man blir nødt til å prioritere, og det blir nok sånn at rydding/støvsuging/vasking blir prioritert lavere enn oppvask, klesvask, ungevask og tv-titting. Det går hardt ut over

Fredag morgen stod vi opp til en sur og regnfull dag. Tredje eldste hadde gått hjem fra skolen dagen før, blitt bedre om kvelden men var ikke fornøyd med formen sin den morgenen. At han ikke hadde lyst til å gå på skolen var tydelig. Han turde ikke si det selv dog. Eldstemann kom på at han også følte seg dårlig og var tilsvarende lite lysten på skole. Nest eldste hadde vondt i halsen. Han gav ikke tydelig uttrykk for at han ville slippe skolen, men kroppsøving ville han slippe. Jenten i gjengen hadde også vondt i halsen, og hun var klar på at hun trengte å være hjemme.
Vi klarte å ordne det. De tre eldste ble sendt på skolen, de fikk heller gå hjem dersom de ble verre. De skulle da til sine andre foreldre. Jenten ble hentet av faren. Vips var uken over.

Jeg skulle skrevet om mandagen denne uken også. Men den har jeg fortrengt.

Det enkle er ofte det beste

Mange ganger står man overfor utfordrende valg i hverdagen. Ett godt eksempel i så måte er det eksistensielle spørsmålet hva man skal kjøpe til middag. jeg vet, man bør gå inn i butikken med en plan, handle det man skal og komme seg til h*** ut. Men av og til, som ved et trylleslag, står man der midt i butikken. Uten plan, med familiens kulinariske framtid i hendene. Og det haster, for man er da så smart at man går i butikken før man henter noen i barnehagen.

Jeg er utrolig dårlig til dette. Hvis hurtighandling var en idrett ville jeg ikke sett den på tv en gang, skamfølelsen ville blitt for stor. Hjernen min slår seg av. Jeg er sulten, men magen sier bare "sjokolade!" eller "Dolly Dimples!". I denne situasjonen går jeg på tap etter tap. Hjernetomhet er dyrt.

Redningen for meg er blitt en flott liste som min bedre halvdel har satt sammen.. Den består av syv middager klokt satt sammen med fokus på pris, hurtighet og relativ sunnhet. Fabelaktig funnet på dette.

Men ikke søren om jeg husker hva som står på listen når jeg er i butikken.

Forberedelse

Vi har den fordelen at vi ikke er full familie hele tiden. Jeg kaller det en fordel selv om det helt klart plager meg mye. Men det går mest på følelser. jeg vet at ungene har det bra når de er hos mammaen sin. Det gir oss også tid til å drive litt forberedelser til de mer aktive ukene. Vi får se positivt på det.

Denne uken er vi nede i 3 unger og 2 hunder. Absolutt rolig. I går kunne vi sove lenge og stå opp uten at noen hadde bæsjet i vasken. Dermed blir batteriene ladet. Vi har tydeligvis kommet inn i en god flyt, for jeg merker at vi ikke faller sammen i rolige perioder. Vi begynte derimot å bake. Bake mye. To brett med ciabatta og 8 med horn. Pizzahorn, pestohorn og til slutt noen med sjokolade og marshmallows. Jeg må innrømme at vi var litt stolte etterpå. Vi gikk løs med dødsforakt på skittentøyet også. Nå kan vi se skittentøyskorgen og det er slett ikke ille. Lurer på hva som egentlig ligger nederst.

Det er flere ting som er smart å gjøre når ungene er borte. Vaske for eksempel. Jeg har flere ganger opplevd et merkelig fenomen. Du plasserer alle barna på rommene sine. Så rydder du ut ALLE leker fra stuen. Deretter går du ned på kjøkkenet og gjør det samme. Til slutt rydder du gangen på samme måte. Fremdeles er barna på rommet. Du finner fram støvsugeren og går til stuen. Der ligger det leker. De du vet du har ryddet og andre. Og fremdeles er barna på rommene sine. Det vet jeg for jeg løper og sjekker. Noen av ungene har byttet rom. Akkurat som støv har de det med å klynge seg sammen. Poenget er at det har skjedd helt ubemerket, med to voksne som befinner seg i gangene til enhver tid. Leker og unger forskyves i tid og rom. Kvantepediatrien er kanskje det nye store forskningsfeltet. Fenomenet oppstår bare når vi er fulltallige og dermed er det absolutt best å vaske og rydde med færre beboere tilstede. Vi får brette armene opp.